22 october 2013

Med de vanskelige diskusjonene som har vært i styremmøtene i IndustriALL Global er det behov for en gjennomgang av de prosesser som leder fram til Globale rammeavtaler. Styret i IN legger til grunn at nordiske forbund i framtidige forhand-linger med nordiske konsern vil forsøke å legge seg opp mot den prosess som er beskrevet nedenfor. Det er viktig at vi bidrar til prosesser som er aksepteble for viktige forbund, særlig i UK og USA, slik at avtalene blir gode instrumenter for utbredelsen av faglige rettigheter.

Forhandlingsprocess

Hovedproblemet er som nevnt følelsen av eierskap til avtalen. I samtaler med britiske og amerikanske kolleger kommer det fram at de har store problemer med avtaler de ikke har vært en del av prosessen med. Det er flere avtaler som er framforhandlet uten involvering av medlemsforbundene overhodet. Det kan være avtaler som vertslandsforbundene har forhandlet fram i samarbeid med IndustriALL, avtaler som IndustriALL har forhandlet fram på egen hånd og avtaler som er framforhandlet i et EWC uten større medvirkning fra verken IndustriALL eller vertslandsforbundene. Fellesnevneren er at forbund i de land som formodentlig skal bruke avtalene i eget land ikke er kjent med dem før de er signert. Det er forståelig at disse har vanskeligheter med å forklare og rettferdiggjøre avtaler, særlig der konsernet fortsetter en uakseptabel praksis i forhold til sine ansatte. Derfor er det viktig å legge opp til en praksis der alle forbund som har betydelig interesser i et konsern er involvert i prosessene rundt framforhandling av en global rammeavtale. Vi bør se for oss en tretrinnsprosess i forhandlingene:

  1. Før forhandlinger med et konsern starter skal medlemsforbund som har vesentlige interesser i konsernet være informert om iverksettelsen av forhandlinger og fortrinnsvis være involvert i utarbeidelsen av et forhand-lingsmandat og nedsettelsen av et forhandlingsutvalg. Dette kan skje på to måter. Enten samler man de viktigste forbundene til et møte hvor disse tingene diskuteres eller man har en skriftlig prosedyre for det samme. Det er ingen tvil om at det første alternativet vil være det mest ønskelige for de største kritikerne av dagens avtaler. Det sikrer eierskap og interesse fra de aktuelle forbund for å iverksette informasjonstiltak blant sine egne tillitsvalgte og å skape forståelse blant dem om hvordan en global rammeavtale kan brukes. På den annen side vil dette være ressurskrevende og tidkrevende.

  2. Involvering i selve forhandlingene er kritisk. Det kan også gjøres på to måter. Man kan utse en forhandlingsdelegasjon bestående av vertslandsforbund og IndustriALL Global alene eller man kan involvere representanter for andre lands forbund i selve forhandlingene. Man kan se for seg et forhandlings-utvalg bestående av 5 personer fra IndustriALL, vertlandsforbund og andre store forbund i konsernet. Den store utfordringen er om hele forhandlings-delegasjonen skal delta i alle forhandlingsmøter. Det vil igjen være ressurs- og tidkrevende. Et alternativ er at man aksepterer at vertskapsforbund sammen med IndustriALL forestår selve forhandlingene, mens en referansegruppe får kontinuerlig informasjon og oppdateringer om forhandlingene og kan komme med innspill underveis. En mellomløsning er å ha hele forhandlingsdelegasjonen inne til et første møte med konsernets representanter for at de også skal ha hatt muligheten til å se disse i hvitøyet og få et inntrykk av konsernets reelle vilje og intensjon. Siden kan de utgjøre den nevnte referansegruppen.

  3. Før en avtale skal undertegnes må de forbund som har vesentlige interesser i konsernet ha muligheten til å gjennomgå avtalen gjennom en høringsrunde og komme med endelige innspill. Det må være en bred forståelse i styret for at det på dette tidspunkt ikke vil være mulig å komme med vesentlige endringsforslag, men forbund må ha mulighet til å konstatere om de synes avtaleutkastet er akseptabelt.

Implementering og oppfølging

Når en avtale er framforhandlet er kun en innledende del av jobben gjort. For at en avtale skal fungere må det foreligge formelle prosedyrer for implementering og oppfølging. Avtalen må gjøres kjent for ledelse og ansatte i hele produksjonskjeden og hos underleverandører. Den må også gjøres kjent for forbund i land der konsernet har virksomhet. Derfor må man først skaffe seg en oversikt over konsernets virksomhet. Det betyr i minste fall alle produksjonsanlegg i verden. Dernest må de ansatte i disse produksjonsanleggene gjøres oppmerksomme på avtalen og hvilke rettigheter de har i henhold til den. Samtidig må forbund i de land der produksjonsanleggene ligger bli gjort kjent med avtalen og anleggene, slik at man kan skaffe seg en oversikt over i hvilken grad anleggene er organisert og om det har vært støtt på motstand i eventuelle organiseringsframstøt.

De fleste IFAer inneholder en forutsetning om kontinuerlige forbedringer på de punkter som er nevnt i avtalene. Det betyr at om konsernet virkelig mener noe med inngåelse av en IFA, så må forbedringsprosessene bli en del av konsernets strategiske planverk. Derfor bør hvert produksjonsanlegg ha en plan for forbedringer basert på avtalens innhold og nasjonale forhold. Disse planene skal ligge til grunn for en intern rapportering og for arbeidet som bør gjøres av et revisjonsutvalg som bør være beskrevet i selve avtalen. Et revisjonsutvalg bør bestå av representanter for konsernet både sentralt og lokalt og av representanter for internasjonal og nasjonal fagbevegelse. Lokal fagbevegelse vil naturligvis bli involvert når det gjelder inspeksjon på egen bedrift. Disse kan selv gjennomføre revisjoner eller det kan overlates til profesjonelle, men da må utvalget ha ansvar for å gjennomgå rapportene og diskutere implementeringstiltak og oppfølging av disse.

Et viktig element ved IFAer er klagebehandlingsmekanismer. Det er viktig at ansatte, lokal fagbevegelse og nasjonal fagbevegelse er oppmerksomme på de mekanismer som eksisterer. Disse bør være nedfelt i avtalene og basere seg på at problemer skal løses på så lokalt nivå som mulig, men at det finnes en klagekjede oppover i konsernet som til slutt skal avgjøre saken. Det betyr at det på både fagbevegelsens og ledelsens side bør være systemer for å fange opp og registrere utfordringer. Det sikrer at en ansatt eller gruppe ansatte som leverer en klage vet at klagen ikke kan bli summarisk behandlet av lokal ledelse, men at en mangelfull eller overkjørende behandling vil bli lagt merke til utenfor landets grenser. Dette er ressurskrevende, særlig for tillitsvalgte i konsernets hjemland, men det er ingen vei utenom om en IFA skal fungere tilfredsstillende

Go to top